Forventer du hjelp fra andre, dersom du skulle havne i en nødsituasjon, som f.eks. en ulykke? De fleste av oss gjør vel egentlig det, men er det realistisk? I denne artikkelen tar jeg for meg fenomenet «The Bystander Effect», som sier noe om hvordan de rundt oss reagerer i en akutt krise. Videre ser jeg på hvordan man kan komme over «The Bystander Effect»
Jeg tilbringer sikkert altfor mye tid med Facebook, men her om dagen så jeg en herlig meme fra Petter fra Protect Vakthold. Det var en oversikt over hva folk gjorde for å hjelpe noen i en nødsituasjon. Og som memet spøker med – de tar bilder. Memet var selvsagt humoristisk ment – men har det et valid poeng?
I de fleste reklamefilmer» for HMS og førstehjelp, ser vi en mann falle om på gaten med hjertestans, en lagerarbeider faller ned fra en stige og brekker benet, en dame på kjøpesenteret som setter noe i halsen. Og umiddelbart stormer det til velmenende og kvalifiserte tilskuere, som straks setter i gang med livreddende førstehjelp som straks gir positive resultater. Tilskuerne redder dagen ved kjapp og resolutt handlekraft og innsats.
Men er det et realistisk bilde?
En studie fra American Journal of Public Health, viser imidlertid at kun 1 av 39 mennesker som opplever en akutt helsetruende hendelse i det offentlige rom mottar noen form for assistanse fra tilskuere før ambulanse ankommer. Det tilsvarer ca 2.5 %! Riktignok konkluderer undersøkelsen med at det i enkelte tilfeller ikke var tilskuere tilstede da ulykken/hendelsen skjedde – og derfor grep heller ingen inn for å hjelpe.
Men tallet er likevel skremmende lavt.
Hvorfor hjelper vi ikke til?
Fenomenet er på ingen måte nytt. Det har sågar et navn – «The Bystander Effect»
Sosialpsykologene Bibb Latané og John Darley introduserte begrepet etter drapet på Kitty Genovese i New York City i 1964. Hun ble knivdrept i sin egen leilighet mens tilskuere observerte drapet, uten at noen grep inn for å hverken hjelpe Kitty, stanse gjerningspersonen eller varsle nødetatene.
Latané og Darley mente at The Bystander Effect er:
1. en oppfattet forvirring rundt ansvar.
Det er mer trolig at en tilskuer vil gripe inn dersom denne er den eneste tilskueren tilstede, eller når det er få tilskuere. Mange tilskuere gjør at vi oppfatter det slik at «noen andre» bør gjøre noe – min innsats er sikkert ikke nødvendig
2. Sosial påvirkning:
Vi følger ofte andres atferd – og gjør som de andre. Dette kan slå to veier. Enten er det ingen som handler eller så handler alle. I Kittys tilfelle handlet ingen av tilskuerne. Alle konkluderte med at siden ingen andre handlet, er det heller ikke forventet at jeg handler.
Løsningen
Du skjønner helt sikkert hvor jeg vil. Jeg vil tilbake til mine to kjepphester; mental forberedelse og trening.
Med god situasjonsbevissthet og mental beredskap, er det langt lettere å ty til en handling du har «forutsett» du kunne komme til å behøve. Jeg har tidligere skrevet flere artikler her inne om mental beredskap og Condition YELLOW.
Vi kan alle bli fanget av Condition WHITE (total uoppmerksomhet), og få en situasjon kastet på oss som sender oss rett i Condition BLACK (panikk, handlingslammelse). Et knep ut av Condotion BLACK, er verbalisering. Gi ordre. Gi klare ordre/føringer på hva du trenger at andre gjør. Det er lettere å utføre en handling alene, enn å reflektere seg frem til hva man må gjøre for deretter å iverksette.
Et godt eksempel er fra Cato-Air hendelsen i 2004. En algerisk asylsøker tok med en øks om bord i et fly fra Cato Air, hvorpå han etter take off tok seg inn i cockpit og slo ned pilotene med øksen, for deretter å styrte flyet.
En av passasjerene (Odd Eriksen) våkner av spetakkelet og ser rett inn i cockpit hva som skjer. Han handler resolutt og kaster seg over algerieren. En kort stund, ser Eriksen ut til å tape kampen. En ung jente ute i flyet ser også hva som skjer – og at Eriksen sloss alene. Hun er sammen med sin far, som er profesjonell karate-trener(!). Han sitter i setet ved siden av henne og ser hva som skjer, men handler ikke før datteren skriker «Pappa! Gjør noe!»
Han rykkes ut av både Condition BLACK og «The Bystander Effect» og kaster seg inn i kampen. De får kontroll på gjerningsmannen og pilot Stein Magne Lian kommer seg til heltene og får rettet opp flyet bare sekunder før det treffer bakken. (Woha, sheepdogs!)
God handlingskompetanse er også en kjent årsak til at man handler riktig og resolutt. Det er selvsagt enklere å engasjere seg i f.eks. livreddende førstehjelp hvis man har akuttmedisinsk kompetanse. I Forsvaret drillet vi handlingsmønster. Det gjorde oss i stand til å utføre handlinger uten særlig vurdering og analyse. Vi reagerte og handlet umiddelbart. Drill krever tid til trening med en mengde repetisjoner.
Det er et lite paradox at vi i dag ikke har tid til slike ting. Jeg jobber mye med beredskapsøvelser, og det å få ledere til å sette av tid til å trene beredskap er vanskelig. «Kan vi presse det inn mellom 1120 og 1135 på torsdag?» handlingskompetanse krever ofte mer enn å lese en artikkel eller et kvarters trening. Budskapet: TREN!
Vær helt ærlig med deg selv:
Hvordan er det med din handlingskompetanse? På tide med en oppfriskning eller et førstehjelpskurs?
댓글